Kunsten å takle nei

Jobbsøking tar på. Det ligger i sakens natur. Først og fremst fordi det å være i en jobbsøkeprosess også betyr at man er i en periode hvor man vil få vite at man ikke passer til enkelte ting. Enten fordi man har for lite erfaring, fordi man har gått på feil skoler eller fordi man rett og slett ikke har en bakgrunn som er interessant. På en måte tror jeg det er sunt. Det er sunt på den måten at man får sin virkelighetsforståelse oppdatert.

Man lærer også å takle avslag. Min måte å takle dette på er å plage kjæresten min med litt syting, jogge en relativt lang tur og viktigst av alt prøve å vurdere hva som var bakgrunnen for avslaget. Er det fordi man har vært for ambisiøs i de stillingene man har søkt på? Er det fordi man burde strukturere CV og søknad bedre? Klarte man virkelig å få frem sine styrker i søknadsteksten? Slikt tenker jeg på før jeg går over det jeg har gjort og prøver å gjøre det bedre ved neste anledning. Jeg har tro på at det er denne måten jeg til slutt vil lande en jobb som jeg vil både finne inspirerende og spennende.

 

Men for å være ærlig så trodde jeg at det å skulle få seg jobb skulle være enklere, først og fremst fordi jeg har ment at gode karakterer og mye utenomfaglig engasjement burde gjør én ettertraktet. Det tror jeg til en viss grad fortsatt, men jeg har også forstått at de jeg konkurrerer med ofte har mye av det samme og tillegg noen års erfaring på baken. Det er vel sånn det er å søke jobb i en relativt liten økonomi.

 

Da er kontrasten stor til noen amerikanske bekjente av meg. De har til tider vært sjokkert over skandinaverenes vilje til å gå inn i begynnerjobber etter fullført bachelor eller mastergrad. – I USA kan man gå rett inn som avdelingsleder etter en fullført mastergrad, påståes det. Det gir jo forsåvidt også mening når jobbene er flere, økonomien større og det generelle utdanningsnivået er lavere. Personlig så tror jeg ikke dette er en ideell situasjon heller. Jeg tror nok at som nyutdannet så har man potensialet til å gå inn i en slik stilling, men jeg tror man vil få mer ut av å begynne litt lavere og bygge seg sakte opp. Det er uten tvil en forskjell mellom akademia og næringsliv, og denne forskjellen må også læres, selvom det også hadde vært fristende og bare blitt kastet ut på dypt vann for å lære å svømme.


Vil kommunikasjonsbransjen ha nyutdannede?

På karrierestart.no, en av Norges største portaler for jobbannonser, er det per i dag 1203 ledige heltidsstillinger for nyutdannede, 17 av disse er innenfor kommunikasjonsbransjen. Alle 17, befinner seg i Sogn og Fjordane.

Misforstå meg rett, det er ingenting galt med Sogn og Fjordane (eller “fremtidsfylket” som det visst kalles nå) men med tanke på at den klart største andelen av kommunikasjonsavdelinger (både byrå og for bedrifter) holder til i Oslo, eller hvert fall på østlandet, så kan man jo som student stille seg spørsmålet om man i det hele tatt er ønsket.

Det er imidlertid også enkelt å se at denne utviklingen er naturlig, det ligger litt i bransjens natur at man som nyutdannet ikke stiller så sterkt. Man skal jo tross alt være rådgiver, og for å kunne gi råd ja.. så man man ha erfaring. Det har jeg ingen problemer med å forstå. Men likevel undrer jeg meg over stillingsannonser som krever “to til tre års kommunikasjons- eller journalisterfaring”.

Det å si at to til tre års journalisterfaring er å foretrekke fremfor en nyutdannet spesialist innen kommunikasjon er ikke bare å fremstille faget som kun et jag om mediedekning, det er også med på undergrave behovet for en kommunikasjonsutdanning i Norge. Det er sikkert også noe av forklaringen på at det ikke finnes en næringslivsrettet mastergrad innenfor kommunikasjon. Det trengs rett og slett ikke.

For ordens skyld så skal jeg også påpeke at jeg er klar over at mange stillinger ikke lyses ut på karrierestart eller finn, mange lyses vel ikke ut i det hele tatt. Men for meg ser det ut som et fenomen, et fenomen som trolig er ganske unikt for Kommunikasjonsbransjen. Jeg kan ikke se for meg at bedrifter som trenger regnskapsførere ansetter markedsførere med et par års erfaring fremfor toppstudenter spesialisert innen regnskap.

Jeg forstår også at dette kan virke som et bittert innlegg, men det er på ingen måte tanken bak det. Det er mer en bekymring for det som virker som en mangel på reel talentsatsing innenfor en bransje som burde etterstrebe en profesjonstilnærming. Kommunikasjon, slik jeg ser det, er et håndtverk, et håndtverk som burde være tuftet på fag så vel som erfaring. Hvert fall på fag fremfor kunnskap om når ulike redaksjoner har deadlines, og nettverk innenfor de riktige mediehusene. Selvsagt er det også mange tidligere journalister som gjør en meget godt kommunikasjonshåndtverk i dag, og jeg sier på ingen måte at mange av disse ikke er egnet.

Det jeg etterlyser er en bevisst talentsatsing fra de største bransje-aktørene. Dette vil ikke bare gagne de nyutdannede, men også bransjen. Ettersom behovet for PR-tjenester ser ut til å vokse, vil også behovet for profesjonelle PR-medarbeidere øke. Et program som tar inn nyutdannede og satser på disse vil trolig også klare å beholde menneskene de ansetter, se på f.eks Schibsted eller DnB-nor hvor store andeler av Traineene blir i bedriften i mange år etter endt trainee-periode. En lavere turnover vil kanskje føre til at kampanje og e24 vil ha litt mindre å skrive om, men utover dette tror jeg det også vil gagne bransjen.

Bransjen trenger folk med erfaring, men disse folkene må få erfaringen sin fra ett eller annet sted.

Ta utfordringen!


Din web 2.0 personlighet

Det å være arbeidsgiver i web 2.0-æraen må være en rimelig takknemlig oppgave, hvert fall hvis man sammenligner med hvordan det var. Gjennom de flerfoldige kanaler som man velger å uttrykke seg i kan en potensiell arbeidsgiver enkelt danne seg et bilde av en potensiell arbeidstaker. Enkelt, greit og kostnadsfritt.

For de som vil på arbeidsmarkedet betyr dette at man må være forsiktig, hvis man er så tøff at man velger å bruke sitt ekte navn i de sosiale mediene betyr dette også at det du skriver, sier og deler kan få betydning for en fremtidig jobb. Som sikkert mange husker kan det i enkelte tilfeller bli det at man liker feil tv-programmer som kan koste deg en jobb. Personlig synes jeg dette er litt skremmende, jeg tror nok ikke det finnes ting om meg på nettet som er av en slik karrakter som kan koste meg en potensiell jobb, på en annen side så vet man jo ikke.

Twitter synes jeg er et område hvor dette med er spesielt vanskelig. Det kryr av potensielle arbeidsgivere på twitter, og etter hvert som man bygger seg opp en følger-base så ønsker man jo at disse skal oppfatte deg på en god måte. Ikke nødvendigvis fordi disse skal tilby meg en jobb, men mer fordi kommunikasjonsbransjen i Norge er såpass liten og nettverkene er såpass sterke. Som ny på twitter kjente jeg meg godt igjen i Øystein Bonviks kommentar fra oktober hvor han skriver litt om hvordan det kan være vanskelig å vite hvordan man skal by på seg selv “på den riktige måten”.

Etter hvert har jeg funnet ut at man, klisjéaktig nok, bare må være seg selv. Blant mange av de jeg følger savner jeg litt “det hele menneske”, eller et personlig aspekt ved twittringen. Og i tråd med Ghandi’s sitat “vær den forandringen du vil se i andre” så prøver jeg å vise litt hvem jeg er også, fremfor kun alt jeg kan og hvor kul jeg er.

Så kan man jo si at man får dette på facebook og at twitter nettopp skal være et mer profesjonelt fora. Til syvende og sist må man vel bare velge selv hvem man vil være i de sosiale mediene, og håpe at de man ønsker å arbeide for vil like denne personen. Det er er hvert fall min taktikk. 


Arbeidsoppgaver vs firma

( Hva er vel en karriereblogg uten et veivalg-bilde?)

Ettersom studieslutt nærmer seg med stormskritt er det også lett at tankene begynner å vandre vekk fra studiene og ca fem måneder frem i tid, til voksenlivet. Av den grunn blir det naturlig nok mye snakk om fremtiden; i lunsjpauser, på fester, i skolekoridorene, på bussen (ja du skjønner vel..). Sånn som jeg ser det så kan man i disse diskusjonene skille mellom to typer ønsker om fremtiden. De som ønsker spesifikke arbeidsoppgaver, og de som har ønsker for spesifikke firmaer.

Kommer man inn i de riktige firmaene som nyutdannet virker det som mye er gjort. F.eks vil man som finansstudent være ganske sikker på en lys fremtid hvis man får jobb i deliotte, mckinsey osv. Selvfølgelig kommer ikke disse jobbene av seg selv, og de som får de er nok dem som har en relativt lys fremtid foran seg uansett. De er rett og slett sykt dyktige. Når det kommer til kommunikasjonsbransjen virker det imidlertid litt mer vagt. Her virker det som de fleste, meg selv inkludert, heller har et ønske om noen spesifikke arbeidsoppgaver. Det kan være innen for sosiale medier, CSR, Internkommunikasjon/HR eller markedsføring. Spesielt førstnevnte er veldig i tiden (ok, tidenes underdrivelse). Hvor man gjør det virker litt underordnet, så lenge man får lov å gjøre det.

For arbeidsgiverne betyr dette at hvis man skal gjøre seg attraktiv så må man også nevne disse tingene i stillingsannonsene. Hvis man f.eks ser kjapt gjennom det som finnes av stillingsannonser på finn.no så er det få som ikke har sosiale medier nevnt i stillingsutlysningen. Selvsagt har dette også noe å gjøre med at det faktisk er behov for mennesker som kan dette i bransjen, men jeg gjetter på (uten å ha sett noen statistikker på det) at arbeidsgivere som nevner dette også vil få inn flere søknader..

Imidlertid har enkelte miljøer også begynt å brande seg selv som arbeidsgiver. Det prestisjefylte kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese (GK) kjørte i fjor høst i gang sin rekrutteringskampanje gjennom blant annet nettsiden gkfolk.no og en rekke bedriftspresentasjoner rundt omkring på landets høyskoler og universiteter. Tilogmed handelshøyskolen BI fikk besøk, på tross av at skolen tidligere har blitt kritisert av GK-sjef Hans Geelmuyden for manglende elitepreg.

At selv byråer som GK innser at det kan være vanskelig å være konkurranse-dyktig ved å utelukke en elevgruppe fra en av norges største høyskoler tyder på at det er stort behov for dyktige mennesker i kommunikasjonsbransjen, og at kampen er hardere enn noen gang. I tillegg er PR-bransjen den bransjen hvor behovet for nye arbeidstakere økte mest nest i 2010. En endring på 59 % vitner om gode tider.

For oss som nyutdannede betyr det at uansett om man ønsker å jobbe med f.eks sosiale medier eller om man ønsker å jobbe for et prestisjefullt selskap så stiller man bedre enn på lenge. For min del så svarer jeg som en viss kjent teddybjørn,


– Ja takk begge deler.


Som å lære å sykle


Etter fem år på universitets-skolebenken begynner jeg å føle meg utlært. Eller rettere sagt, jeg begynner å føle at jeg rent akademisk ikke kan lære så veldig mye lenger. Nå handler det om å lære hvordan det fungerer, praktisk. Spørsmålet er jo da hvorvidt det jeg har lært gjennom disse fem årene kommer til å samsvare med hva som faktisk forventes i arbeidslivet.

Trolig er nok min fremtidige arbeidsgiver ikke så opptatt av nyansene i diskusjonen rundt hva en stakeholder er, eller den tolkningen av henholdsvis et multinasjonalt og et transnasjonalt selskap. Forhåpentligvis er denne arbeidsgiveren likevel interessert i alle de studier jeg har lest om krisekommunikasjon, selskaps-identitet og omdømme, og forhåpentligvis er masteroppgaven om lobbyisme også brukbar for en arbeidsgiver. Det er imidlertid ikke sikkert.

I teorien er det en forskjell på tro og kunnskap. Tro er ting du vet men ikke har fått testet, kunnskap er ting du vet stemmer fordi du har testet det. Selvom du har lest all verdens teori om hvordan man skal sykle, så betyr ikke dette at det bare er å sykle av gårde i det du setter deg på sykkelen. Forhåpentligvis betyr det at du vil bruke kortere tid på å lære deg å sykle, men her handler det også om medfødte egenskaper som koordinasjon og balanse.

Nettopp disse medfødte egenskapene er jeg sikker på at arbeidsgivere også ser ut. Som nyansatt nyeksaminert student forventes det trolig ikke at du skal gå rett inn å skjønne alt fra dag en, imidlertid tid tenker jeg at det forventes at du skal klare det rimelig kjapt. Det er nok dette som er mye av grunnen til at arbeidsgiverne jeg har vært i kontakt med gjennom bedriftspresentasjoner etc. stresser viktigheten av praktisk erfaring ved siden av studiene. Selvom du ikke eier en sykkel er det kjekt å ha lånt en og prøvd seg et par ganger før du skal ut på din første sykkeltur.


Testing, 1-2-3

Nylig har jeg vært igjennom såkalte arbeidspsykologiske tester i forbindelse med en foreløpig uavsluttet rekrutteringsprossess. Testene tok for seg emner som logisk resonnering, numerisk forståelse og evne til å lese og forstå informasjon. Testene skulle gjennomføres hjemmefra og etter at de var gjennomført fikk man umiddelbart tilsendt en rapport på mail om hvordan du gjorde det, og hvordan dette ligger i forhold til snittet.

Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til dette. Det kryr av ulike personlighets- og evnetester, det kryr av ulike tolkninger av de ulike testene, og det kryr av firmaer som tar gode penger for å gjennomføre testene. BI-professor Øyvind Martinsen går her gjennom noen kriterier for gode tester.

Disse testene virket imdlertid gode. Nå er det jo vanskelig å si mye om en test uten at man vet hvordan de blir lest, tolket og brukt. Men de føltes rettferdige, og det å kunne få umiddelbar tilbakemelding er et pluss som etter min mening kommer jobbsøker til gode. Spesielt fordi man da vet hvordan man ligger an i prosessen, og man kan se hva man har iforhold til hva som organisasjonen du søker hos forventer.

Derfor venter jeg spent og krysser fingrene for at mine resultater var gode nok til at jeg får være med videre!


Motivert og kapabel!

Det nye året er bare noen dager gammelt, men for meg er årets første jobbsøknad er allerede sendt avgårde. I den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle gi noen tips på hvordan man skriver en god jobbsøknad.

Nå er nok dette noe det allerede kryr av på internett, jeg har sett nok av både CV- og søknadsoppsett. Gjerne med ferdige ord og vendinger, hvor det da omtrent bare er å putte inn sitt eget navn og sende av gårde.

Nettopp dette er vel også problemet med disse oppsettene. Jeg har snakket litt med forskjellige rekrutterere, og er det en ting alle er enige om så er det følgende: en standardisert søknad kan man lukte på mange kilometeres avstand. Og de er også de første som ryker rett i søplebøtta.

Hvorfor er det slik kan man så spørre seg? Jobbsøknader vil vel til en viss grad bli standardiserte uansett vil de ikke? Alle vil vel fremstå som best mulig, og dermed kanskje låne et par vendinger her og der? Vel, sånn som jeg ser det så handler jobbsøknaden til syvende og sist om å vise motivasjon. En motivert medarbeider er en god medarbeider. Dermed skal du klare å vise hvorfor nettopp du er motivert til å søke på stillingen, og hvorfor du er motivert til å gjøre en innsats for det aktuelle firmaet. Og ektefølt motivasjon kan ikke standardiseres.

Derfor vil jeg anbefale og finne balansen mellom formel og oppriktig i søknadsteksten. Skriv hva som gjør at du så gjerne vil ha akkurat denne jobben, og hva det er med firmaets verdier som gjør at du har giddet å bruke tid på å skrive en søknad.

En annen feil som mange gjør er at de kun repeterer CVen sin i søknadsteksten. Søknaden skal ikke kun være din CV med litt mer ord. Her skal du beskrive hvorfor det du tidligere har gjort er verdifullt for det aktuelle firmaet. Dermed gjelder det også å velge ut de relevante aktivitetene du har involvert deg i tidligere. Les gjerne gjennom stillingsutlysningen et par ganger og se hva som spørres etter. Tenk så gjennom dine tidligere meritter og se på hva som sammenfaller med dette. Tørr å være klar på at de tingene du da vil kunne bidra med.

Hvis du klarer å både vise motivasjon og at de tingene du tidligere har gjort er relevante for den aktuelle stillingen, er min erfaring at du ofte vil få et intervju.

For det er nettopp det de fleste arbeidsgivere ser etter; motiverte og kapable arbeidstakere.

BI Karriereservice gir her litt flere tips og råd om den perfekte søknaden.


Drømmejobben

Selvom jeg ikke virkelig har begynt med jobbsøkning før nå den siste måneden har den i realiteten begynt for flere år siden. Jeg har lenge sett meg ut jobber jeg kunne tenke meg, og til tider dagdrømt om hvor fantastisk det ville være. Nå begynner ting å bli reelt. Min første drømmejobb har søknadsfrist før 2011 har rukket å bli to uker gammelt.

Det føles litt sprøtt å sitte her å skrive en jobbsøknad når det å skulle avslutte studiene fortsatt føles så fjernt. I realiteten er det fem måneder og en masteroppgave som står mellom meg og en fullført mastergrad. Det høres kanskje ikke så mye ut, men tro meg det føles ut som en hel del..

Derfor blir vel de kommende nyttårsforsettene viktigere enn noen sinne. Stikkord er: struktur, viljestyrke og skoleflinkhet. Likevel skal jeg virkelig gå inn for å nyte de siste månedene som student, og akkurat dette tror jeg ikke skal bli så vanskelig..


Hva studerer du igjen?

Etter tre dager hjemme på juleferie dukker det velkjente juleproblemet opp igjen. Nemlig det å faktisk forklare gamle kjente hva jeg faktisk studerer, som kommunikasjonsstudent er det både vanskelig og lett på en gang.

Jeg har prøvd flere tilnærminger til det. Helt fra den enkle “Jeg studerer kommunikasjon” hvor svaret ofte er “ehm.. ok?”, til et punkt hvor jeg begynte å forklare stakeholder-teori og viktigheten av langsiktige kommunikasjonsstrategier. Innimellom så holder ikke noen av disse og det er da jeg tyr til “det er noe markedsføringsaktig”, hvor det normale svaret er “åååjaa, så du lager reklamer og sånn?”..

Misforstå meg rett, jeg forventer ikke at folk skal forstå hva jeg studerer. Spesielt når bransjen selv ikke klarer å bli enige om den riktige definisjonen på faget vårt (se debatten under fjosebergs innlegg fra tidligere i år, eller Lars Skjeggstads kommentar i Kampanje). Det er også derfor jeg lurer på til hvilken grad det egentlig er kjent blant mine potensielle arbeidsgivere? Hvordan skal jeg klare å bevise verdien av graden min hvis personen på den andre siden av bordet ikke en gang vet hva jeg har studert?.

Svaret er vel at mye av ansvaret ligger på meg. Det er jeg som må bevise mine kommunikative evner og bruke disse til å makte å forklare hva min kunnskap er verdt for en bedrift. Dette må gjøres gjennom søknad, CV og intervju. Men noe av ansvaret mener jeg også ligger på bransjen som helhet. Det kunne vært interessant å se et studie på kjennskapen til kommunikasjonsfaget blant næringslivsledere, og hvorvidt det blir vurdert som verdifullt. Hvis noen av dere sitter på dette så del gjerne.

 


Spennende halvår

Som 23 årig, snart ferdig utdannet, masterstudent i kommunikasjon er det vel merkelig at jeg ikke har vært tilstede i bloggsfæren tidligere. Mens jeg fortsatt holdt på med bacheloren min i PR ved Handelshøyskolen BI husker jeg at jeg ble spurt på et jobbintervju for en deltidsjobb om jeg blogget, som sant var måtte jeg si; nei det gjør jeg ikke. Jeg fikk ikke jobben. Hvorvidt dette hadde noe med den manglende bloggingen er jeg usikker på, men det kan ikke ha trukket i positiv retning hvert fall.

Nå er jeg på jakt etter en orntlig jobb. Mine studier i Corporate Communication er over juni, og jeg skal ha en jobb i den voksne verden. En verden hvor jeg har hørt av tidligere studiekamerater at man skal stå opp tidlig hver dag, etter fem års høyskolestudier føles det på tide.

Det er også i denne annledningen jeg starter denne bloggen. Her skal jeg skrive om hvordan det er å være nyutdannet og jobbsøkende. Personlig så føler jeg denne tiden er en av de mest spennende i livet mitt på lenge. Jeg vil skrive om mine tanker rundt karriere, dele erfaringer fra søknadsprosesser ++.

Mest av alt håper jeg å få tips og innspill fra dere lesere (for dere er fler enn en, håper jeg). Derfor oppfordrer jeg deg, om du er i samme situasjon eller i fast arbeid, til å dele dine erfaringer og gjerne si fra hvis jeg virker helt på jordet i mine fremtidige innlegg.

Uansett hva som kommer ut av dette kan jeg hvert fall svare ja på bloggspørsmålet i neste jobbintervju, og det må jo telle for noe.