Kunsten å takle nei

Jobbsøking tar på. Det ligger i sakens natur. Først og fremst fordi det å være i en jobbsøkeprosess også betyr at man er i en periode hvor man vil få vite at man ikke passer til enkelte ting. Enten fordi man har for lite erfaring, fordi man har gått på feil skoler eller fordi man rett og slett ikke har en bakgrunn som er interessant. På en måte tror jeg det er sunt. Det er sunt på den måten at man får sin virkelighetsforståelse oppdatert.

Man lærer også å takle avslag. Min måte å takle dette på er å plage kjæresten min med litt syting, jogge en relativt lang tur og viktigst av alt prøve å vurdere hva som var bakgrunnen for avslaget. Er det fordi man har vært for ambisiøs i de stillingene man har søkt på? Er det fordi man burde strukturere CV og søknad bedre? Klarte man virkelig å få frem sine styrker i søknadsteksten? Slikt tenker jeg på før jeg går over det jeg har gjort og prøver å gjøre det bedre ved neste anledning. Jeg har tro på at det er denne måten jeg til slutt vil lande en jobb som jeg vil både finne inspirerende og spennende.

Men for å være ærlig så trodde jeg at det å skulle få seg jobb skulle være enklere, først og fremst fordi jeg har ment at gode karakterer og mye utenomfaglig engasjement burde gjør én ettertraktet. Det tror jeg til en viss grad fortsatt, men jeg har også forstått at de jeg konkurrerer med ofte har mye av det samme og tillegg noen års erfaring på baken. Det er vel sånn det er å søke jobb i en relativt liten økonomi.

Da er kontrasten stor til noen amerikanske bekjente av meg. De har til tider vært sjokkert over skandinaverenes vilje til å gå inn i begynnerjobber etter fullført bachelor eller mastergrad. – I USA kan man gå rett inn som avdelingsleder etter en fullført mastergrad, påståes det. Det gir jo forsåvidt også mening når jobbene er flere, økonomien større og det generelle utdanningsnivået er lavere. Personlig så tror jeg ikke dette er en ideell situasjon heller. Jeg tror nok at som nyutdannet så har man potensialet til å gå inn i en slik stilling, men jeg tror man vil få mer ut av å begynne litt lavere og bygge seg sakte opp. Det er uten tvil en forskjell mellom akademia og næringsliv, og denne forskjellen må også læres, selvom det også hadde vært fristende og bare blitt kastet ut på dypt vann for å lære å svømme.

Vil kommunikasjonsbransjen ha nyutdannede?

På karrierestart.no, en av Norges største portaler for jobbannonser, er det per i dag 1203 ledige heltidsstillinger for nyutdannede, 17 av disse er innenfor kommunikasjonsbransjen. Alle 17, befinner seg i Sogn og Fjordane.

Misforstå meg rett, det er ingenting galt med Sogn og Fjordane (eller “fremtidsfylket” som det visst kalles nå) men med tanke på at den klart største andelen av kommunikasjonsavdelinger (både byrå og for bedrifter) holder til i Oslo, eller hvert fall på østlandet, så kan man jo som student stille seg spørsmålet om man i det hele tatt er ønsket.

Det er imidlertid også enkelt å se at denne utviklingen er naturlig, det ligger litt i bransjens natur at man som nyutdannet ikke stiller så sterkt. Man skal jo tross alt være rådgiver, og for å kunne gi råd ja.. så man man ha erfaring. Det har jeg ingen problemer med å forstå. Men likevel undrer jeg meg over stillingsannonser som krever “to til tre års kommunikasjons- eller journalisterfaring”.

Det å si at to til tre års journalisterfaring er å foretrekke fremfor en nyutdannet spesialist innen kommunikasjon er ikke bare å fremstille faget som kun et jag om mediedekning, det er også med på undergrave behovet for en kommunikasjonsutdanning i Norge. Det er sikkert også noe av forklaringen på at det ikke finnes en næringslivsrettet mastergrad innenfor kommunikasjon. Det trengs rett og slett ikke.

For ordens skyld så skal jeg også påpeke at jeg er klar over at mange stillinger ikke lyses ut på karrierestart eller finn, mange lyses vel ikke ut i det hele tatt. Men for meg ser det ut som et fenomen, et fenomen som trolig er ganske unikt for Kommunikasjonsbransjen. Jeg kan ikke se for meg at bedrifter som trenger regnskapsførere ansetter markedsførere med et par års erfaring fremfor toppstudenter spesialisert innen regnskap.

Jeg forstår også at dette kan virke som et bittert innlegg, men det er på ingen måte tanken bak det. Det er mer en bekymring for det som virker som en mangel på reel talentsatsing innenfor en bransje som burde etterstrebe en profesjonstilnærming. Kommunikasjon, slik jeg ser det, er et håndtverk, et håndtverk som burde være tuftet på fag så vel som erfaring. Hvert fall på fag fremfor kunnskap om når ulike redaksjoner har deadlines, og nettverk innenfor de riktige mediehusene. Selvsagt er det også mange tidligere journalister som gjør en meget godt kommunikasjonshåndtverk i dag, og jeg sier på ingen måte at mange av disse ikke er egnet.

Det jeg etterlyser er en bevisst talentsatsing fra de største bransje-aktørene. Dette vil ikke bare gagne de nyutdannede, men også bransjen. Ettersom behovet for PR-tjenester ser ut til å vokse, vil også behovet for profesjonelle PR-medarbeidere øke. Et program som tar inn nyutdannede og satser på disse vil trolig også klare å beholde menneskene de ansetter, se på f.eks Schibsted eller DnB-nor hvor store andeler av Traineene blir i bedriften i mange år etter endt trainee-periode. En lavere turnover vil kanskje føre til at kampanje og e24 vil ha litt mindre å skrive om, men utover dette tror jeg det også vil gagne bransjen.

Bransjen trenger folk med erfaring, men disse folkene må få erfaringen sin fra ett eller annet sted.

Ta utfordringen!

Din web 2.0 personlighet

Det å være arbeidsgiver i web 2.0-æraen må være en rimelig takknemlig oppgave, hvert fall hvis man sammenligner med hvordan det var. Gjennom de flerfoldige kanaler som man velger å uttrykke seg i kan en potensiell arbeidsgiver enkelt danne seg et bilde av en potensiell arbeidstaker. Enkelt, greit og kostnadsfritt.

For de som vil på arbeidsmarkedet betyr dette at man må være forsiktig, hvis man er så tøff at man velger å bruke sitt ekte navn i de sosiale mediene betyr dette også at det du skriver, sier og deler kan få betydning for en fremtidig jobb. Som sikkert mange husker kan det i enkelte tilfeller bli det at man liker feil tv-programmer som kan koste deg en jobb. Personlig synes jeg dette er litt skremmende, jeg tror nok ikke det finnes ting om meg på nettet som er av en slik karrakter som kan koste meg en potensiell jobb, på en annen side så vet man jo ikke.

Twitter synes jeg er et område hvor dette med er spesielt vanskelig. Det kryr av potensielle arbeidsgivere på twitter, og etter hvert som man bygger seg opp en følger-base så ønsker man jo at disse skal oppfatte deg på en god måte. Ikke nødvendigvis fordi disse skal tilby meg en jobb, men mer fordi kommunikasjonsbransjen i Norge er såpass liten og nettverkene er såpass sterke. Som ny på twitter kjente jeg meg godt igjen i Øystein Bonviks kommentar fra oktober hvor han skriver litt om hvordan det kan være vanskelig å vite hvordan man skal by på seg selv “på den riktige måten”.

Etter hvert har jeg funnet ut at man, klisjéaktig nok, bare må være seg selv. Blant mange av de jeg følger savner jeg litt “det hele menneske”, eller et personlig aspekt ved twittringen. Og i tråd med Ghandi’s sitat “vær den forandringen du vil se i andre” så prøver jeg å vise litt hvem jeg er også, fremfor kun alt jeg kan og hvor kul jeg er.

Så kan man jo si at man får dette på facebook og at twitter nettopp skal være et mer profesjonelt fora. Til syvende og sist må man vel bare velge selv hvem man vil være i de sosiale mediene, og håpe at de man ønsker å arbeide for vil like denne personen. Det er er hvert fall min taktikk.