Som å lære å sykle

Etter fem år på universitets-skolebenken begynner jeg å føle meg utlært. Eller rettere sagt, jeg begynner å føle at jeg rent akademisk ikke kan lære så veldig mye lenger. Nå handler det om å lære hvordan det fungerer, praktisk. Spørsmålet er jo da hvorvidt det jeg har lært gjennom disse fem årene kommer til å samsvare med hva som faktisk forventes i arbeidslivet.

Trolig er nok min fremtidige arbeidsgiver ikke så opptatt av nyansene i diskusjonen rundt hva en stakeholder er, eller den tolkningen av henholdsvis et multinasjonalt og et transnasjonalt selskap. Forhåpentligvis er denne arbeidsgiveren likevel interessert i alle de studier jeg har lest om krisekommunikasjon, selskaps-identitet og omdømme, og forhåpentligvis er masteroppgaven om lobbyisme også brukbar for en arbeidsgiver. Det er imidlertid ikke sikkert.

I teorien er det en forskjell på tro og kunnskap. Tro er ting du vet men ikke har fått testet, kunnskap er ting du vet stemmer fordi du har testet det. Selvom du har lest all verdens teori om hvordan man skal sykle, så betyr ikke dette at det bare er å sykle av gårde i det du setter deg på sykkelen. Forhåpentligvis betyr det at du vil bruke kortere tid på å lære deg å sykle, men her handler det også om medfødte egenskaper som koordinasjon og balanse.

Nettopp disse medfødte egenskapene er jeg sikker på at arbeidsgivere også ser ut. Som nyansatt nyeksaminert student forventes det trolig ikke at du skal gå rett inn å skjønne alt fra dag en, imidlertid tid tenker jeg at det forventes at du skal klare det rimelig kjapt. Det er nok dette som er mye av grunnen til at arbeidsgiverne jeg har vært i kontakt med gjennom bedriftspresentasjoner etc. stresser viktigheten av praktisk erfaring ved siden av studiene. Selvom du ikke eier en sykkel er det kjekt å ha lånt en og prøvd seg et par ganger før du skal ut på din første sykkeltur.

Testing, 1-2-3

Nylig har jeg vært igjennom såkalte arbeidspsykologiske tester i forbindelse med en foreløpig uavsluttet rekrutteringsprossess. Testene tok for seg emner som logisk resonnering, numerisk forståelse og evne til å lese og forstå informasjon. Testene skulle gjennomføres hjemmefra og etter at de var gjennomført fikk man umiddelbart tilsendt en rapport på mail om hvordan du gjorde det, og hvordan dette ligger i forhold til snittet.

Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til dette. Det kryr av ulike personlighets- og evnetester, det kryr av ulike tolkninger av de ulike testene, og det kryr av firmaer som tar gode penger for å gjennomføre testene. BI-professor Øyvind Martinsen går her gjennom noen kriterier for gode tester.

Disse testene virket imdlertid gode. Nå er det jo vanskelig å si mye om en test uten at man vet hvordan de blir lest, tolket og brukt. Men de føltes rettferdige, og det å kunne få umiddelbar tilbakemelding er et pluss som etter min mening kommer jobbsøker til gode. Spesielt fordi man da vet hvordan man ligger an i prosessen, og man kan se hva man har iforhold til hva som organisasjonen du søker hos forventer.

Derfor venter jeg spent og krysser fingrene for at mine resultater var gode nok til at jeg får være med videre!

Drømmejobben

Selvom jeg ikke virkelig har begynt med jobbsøkning før nå den siste måneden har den i realiteten begynt for flere år siden. Jeg har lenge sett meg ut jobber jeg kunne tenke meg, og til tider dagdrømt om hvor fantastisk det ville være. Nå begynner ting å bli reelt. Min første drømmejobb har søknadsfrist før 2011 har rukket å bli to uker gammelt.

Det føles litt sprøtt å sitte her å skrive en jobbsøknad når det å skulle avslutte studiene fortsatt føles så fjernt. I realiteten er det fem måneder og en masteroppgave som står mellom meg og en fullført mastergrad. Det høres kanskje ikke så mye ut, men tro meg det føles ut som en hel del..

Derfor blir vel de kommende nyttårsforsettene viktigere enn noen sinne. Stikkord er: struktur, viljestyrke og skoleflinkhet. Likevel skal jeg virkelig gå inn for å nyte de siste månedene som student, og akkurat dette tror jeg ikke skal bli så vanskelig..

Hva studerer du igjen?

Etter tre dager hjemme på juleferie dukker det velkjente juleproblemet opp igjen. Nemlig det å faktisk forklare gamle kjente hva jeg faktisk studerer, som kommunikasjonsstudent er det både vanskelig og lett på en gang.

Jeg har prøvd flere tilnærminger til det. Helt fra den enkle “Jeg studerer kommunikasjon” hvor svaret ofte er “ehm.. ok?”, til et punkt hvor jeg begynte å forklare stakeholder-teori og viktigheten av langsiktige kommunikasjonsstrategier. Innimellom så holder ikke noen av disse og det er da jeg tyr til “det er noe markedsføringsaktig”, hvor det normale svaret er “åååjaa, så du lager reklamer og sånn?”..

Misforstå meg rett, jeg forventer ikke at folk skal forstå hva jeg studerer. Spesielt når bransjen selv ikke klarer å bli enige om den riktige definisjonen på faget vårt (se debatten under fjosebergs innlegg fra tidligere i år, eller Lars Skjeggstads kommentar i Kampanje). Det er også derfor jeg lurer på til hvilken grad det egentlig er kjent blant mine potensielle arbeidsgivere? Hvordan skal jeg klare å bevise verdien av graden min hvis personen på den andre siden av bordet ikke en gang vet hva jeg har studert?.

Svaret er vel at mye av ansvaret ligger på meg. Det er jeg som må bevise mine kommunikative evner og bruke disse til å makte å forklare hva min kunnskap er verdt for en bedrift. Dette må gjøres gjennom søknad, CV og intervju. Men noe av ansvaret mener jeg også ligger på bransjen som helhet. Det kunne vært interessant å se et studie på kjennskapen til kommunikasjonsfaget blant næringslivsledere, og hvorvidt det blir vurdert som verdifullt. Hvis noen av dere sitter på dette så del gjerne.